Ideen om dette bildet kom en dag jeg var på treningsstudioet. Jeg var en av de siste der, men gjennom glassdøren til spinning-rommet så jeg at prosjektoren fremdeles viste en veldig energisk mann som syklet og instruerte. Jeg fant humor i at selv om han var rettet mot meg, så gikk den virtuelle veien han syklet på innover. Dette fikk meg til å tenke på hvilke lengder vi mennesker går til, for å erstatte eller simulere aktiviteter vi fint kan utføre på ekte. På youtube finnes det også utallige filmer spesifikt laget for spinningsykling i hjemmet og jeg har sett online at man kan kjøpe vifter og regnsprutmaskiner for å få en enda mer autentisk opplevelse.
Etter dette begynte jeg å gjøre research på tour de France. Det var spesielt en ting jeg la merke til og det var hvordan lagene er døpt etter deres største sponsorer. I fotball har lagene navn etter byer, i tennis og golf representer man seg selv, i basket og ishockey har man ofte lagnavn med maskot. Jeg syntes dette var fascinerende, men det virket også utrolig kynisk. I dette bildet ville jeg ha frem en opplevelse av disassosiasjon som jeg får på spinningsykkel. Derfor er bakgrunnen en ørken mens alle rytterne bærer preg av deltakere fra tour de France. Rytterne følger heller ikke retningen på veien, likt som den virtuelle spinninginstruktører jeg så på gymmet. Jeg ville også ha frem hvor kaotisk alt dette virker på en som er utenforstående samt hvor fanatisk stor rolle reklame og markedsføring spiller for sporten.
